Kjærlighet

Jeg gjør mine tanker om kjærlighet…
Føler på behovet for å bli elsket og sett.
Det indre barnet i meg som alltid har følt seg liten og sår,
glemt og neglisjert.
Når skal noen se dette barnet…? Se meg?
Man kan bli såret av andre når de ikke ser, når de ikke bryr seg.
Å bli sett, er selv å ville se.
Å selv gi omsorg til det dypeste og såreste stedet i
vårt indre. Ikke i selvmedlidenhet, men i kjærlighet.
Å ville se at det lille barnet i sitt indre, som håper på å bli sett av andre, egentlig trenger å bli sett av deg selv.
Det er så lett å havne i en rolle i livet hvor man lengter etter å bli sett og verdsatt. Tror mange relasjoner sitter fast i det.
Du ser meg aldri…? Lengselen stiger fram…
Sårheten tar over, og dramaet utspilles.
Kampen om å bli sett blir viktigere enn alt annet.
Det ser vi alle rundt oss, hjemme, media, jobb og blant venner.
Når man ikke føler seg sett og elsket, hva gjør man?
Prøver å bli noe som er verdt å elske. Går ikke det så bygger man vegger rundt seg, trekker seg bort.
Og det indre barnet i oss som egentlig vil fram, forblir i dypet av vårt indre. Tatt vare på, tror vi, ved at vi beskytter oss mot farene ved å bli såret, og de/det som
som sårer oss.
Det ligger noe magisk i å erkjenne sin indre sårhet, følelsen av udugelighet, ensomhet, å ha liten verdi…
Man ser seg selv som menneske. Og har man omsorg og kjærlighet med på den reisen inn i seg selv, så blir man fri. Fri forde man ikke trenger å late som, gjøre seg til, for å være verd å bli elsket.
I vårt indre ligger all kjærlighet som vi noensinne har savnet. Men vårt indre barn har vært kapsler inn i sårhet,
og ute av stand til å oppleve den kjærligheten.
Derfor venter vi på den rette stund, det rette menneske, på at vi skal oppleve kjærlighet. Og vi blir skuffet når den andre ikke ser. Vi blir minnet på den indre sårheten og tomheten igjen.
Det er ett menneske jeg trenger å møte i mitt liv, og det er meg selv.
Oppriktig, nakent og i aksept. Den kjærligheten jeg da fylles med kan jeg dele med de rundt meg.
Ikke forde jeg må, men forde jeg ikke klarer å la være.
Er jeg der? Nei 🙂
Jeg er fortsatt usikker som menneske.
Det er rart å være menneske for en som er vant til å være åndelig. Åndelighet er enkelt. Man føler seg elsket av alt og alle. Man ER kjærligheten. Evigvarende i nuet.
Det er å være menneske som er sårbart.
Når man erkjenner sin sårbarhet som menneske, smelter ånd(lighet) og legeme(kropp) sammen. Og kjærlighet er ikke noe man krever eller savner, det er noe man ER.
Min personlige oppgave nå er å ikke beskytte meg mot sårhet, men å ta steget inn i livet, og være naken og ærlig.
Ikke enkelt når man tror andre ikke vil ha en, og man føler seg uverdig. Men gud hvor befriende det er.
Ha en nydelig dag med deg selv.

Legg igjen en kommentar